top of page

Gråhåmmårn - det handler om mennesker

Denne turen og innlegget er tilegnet min gode venn og kollega Inge Johnsen.


Turen går til et fantastisk utsiktspunkt over Løkken Verk. For å komme dit, parkerer du bilen ved Meldal videregående skole. Derfra tar du beina fatt ca 700 meter langs Haugaveien.


Du kommer til de første gardene som er Haugagardene. Her går det en sti som er merka med blått. Følg traktorvei et stykke før det går av en sti inn til venstre. Så følger du denne til toppen.


Lyrikk


Jeg har med meg Kråka på Haugen som veiviser. Min Mari er også med i dag. Vi har vært på mange turer i vårt gode liv som vi har tilbragt sammen i snart 30 år. På denne turen får vi ikke bare oppleve fin natur, men også en åpenbaring i form av lyrisk beskrivende ord.


Jeg har fått tillatelse til å gjengi noen dikt fra boka "Om folk og tre" som passer veldig godt til både turen vår og til kampen vi står i akkurat nå. Diktene tiltaler meg veldig og de symboliserer oss mennesker. Det går et mantra gjennom mitt liv - det handler om mennesker.


Ane Haugen Wexelsen, Kråka på Haugen, har gått denne turen ofte siden barnsbein og i det siste har dette avstedkommet noen visdomsord som er verdt å lese for alle og enhver. Boka er skrevet der, ute, i all slags vær. Du kan selvsagt velge å hoppe over disse diktene, slik jeg ofte valgte å gjøre i lang tid. Men da går du seriøst mye glipp av budskapet de sender. Anbefaler deg med andre ord å LESE DE!!😄


Jeg skal la diktene til Ane fortelle historien videre.


Våddåsten - første stopp

En våddåsten ligg inni bekken og vente.

En sten som de andran, men han har i mente

at gong ette gong når bekken går kvit,

sle det itj feil: Æ finn veien dit.


Han ligg inni bekken og gjør sånn at

æ kjæm tørrskodd over både dag og natt.

Han stikk opptu vatne, e stødi som få,

å æ kjenne at det e trøgt å gå.


Våddåsten ligg der i år ette år.

Vårrå du sikker: det e te han æ går.

Der kan æ trø om føtn e trøtt,

og våddåsten han vil allvei ligg støtt.


Han e allvei der og han fær ingen stan,

han ligg inni bekken i ly av ei gran.

Der ligg en og æ må si han e staut:

Han ligg der så æ ska slepp å bli blaut.


Våddåsten e som en gammel venn,

som æ tyr te igjen og igjen,

ofte når vårflommen fosse stritt,

og æ itj vet korr æ kan ta neste skritt.


Det e klart æ sætt pris på det våddåsten gjør,

at'n allvei e stødi der kor æ trør.

Hvis æ medt uti bekken bynne å sjangle,

så merkes det godt hvis våddåsten mangle.


Inge - jeg kan være en av dine våddåstener.


Plantefelt - neste stopp


Til Oslobøgda - om livet i et plantefelt - sett fra ei krokåt furu


Kvar gång æ møte ei krokåt tell

ty æ den e vakker og spesiell.

Den fortæle så my om solskjænn og lykke,

men og litt om sorga som følgd den et stykke.


Den vise at live det har sin pris

og at motgang gjør vakker på et underle vis.

Den har sine kroka som naturn har gitt,

for live e itj bærra svart eller kvitt.


Når æ kjem inn i et plantefelt,

der e alt andsles enn naturn e stelt:

Trea på rekke, all der e maken,

dem kjem fra det sommo, det e saken.


Dem e lik gammel, dem e kledd likt.

Det kjennes så rart og underle slikt.

I naturn e nånn krokåt, her e all ben.

Dem e planta i flokk, dem e alder ilen.


Dem står planta så tett at dem itj sjer

at utom feltet e det så my mer.

Uttafor der, der leves det liv.

I feltet så står dem så rak og stiv.


Dem kjenne itj einern på berget det blå,

og ane itj nå om alt han får sjå.

Dem vet itj at rogna som står i enga,

gir ly te kalven i kløverenga.


Dem kjenne itj furukjempen som kan si

kolles alt va i gammel ti.

Dem vet itj om heggblomst og liljekonvall,

for der dem står, e dem likens all.


Æ lure litt på, når vi har stelt

et samfunn som e et plantefelt,

kor bli det tå alt. Æ e redd æ itj finn

hjerta som leke, som danse og brinn.


Det virke som om vi går rett i fella,

og glømme den vakre og krokåte tella,

som står der og vise oss ho e unik

og blendandes vakker for ingen e lik.


Det skumle med plantefelt vik litt me tia.

Naturn tar det att før ell sia.

Ett tre tas tå vind, ett tas tå råte.

Kvart tre dør på sin helt egen måte.





Duppulgrova og furua


Det står ei skeiv og skakk furu på kanten ned til Duppulgrova, over det bratte berget ned i juvet. Hvordan har ikke hun med denne utsikten over Løkken sentrum, sett og opplevd livet og verden. I motsetning til furuskog i plantefelt.


Hvordan er utsikten? Hvordan er livet? Har det vært verdt det? Ja. Fordi vi er ikke en del av plantefeltet. Vi er de som sloss, det er vi som ser, det er vi som opplever og nyter livet. Det er vi som skaper verdiene. Friheten. Menneskene. Det er vi som ser på at andre nyter, spiser og drikker. Det er vi som skaper opplevelsene for alle inkludert oss selv.


Over Duppulgrova henger ei lita, krokete furu. Diktet hennes kan kanskje passe inn. Det handler om å holde ut der en er. Det kommer her:


ROTFAST

Så my kan sies helt utn ord,

det e gjærn handling som sætt djupast spor.

Trea dem vet og trea forstår

for dem har stått ordlaus i all år.


Lure du på kolles handling som ligg i

å stå der du vart sådd i hele di ti.

Jo, æ si dæ: Det kreves litt mot

å vis kæm du e der du sle rot.


Har du slie rot må du stå der du står

og du må ta imot alt det du får,

om det e snøfokk ell vårvarme vinda

ell sola som skin så du bli blinda.


Du må vis styrke for å stå i ro

og vårrå rotfast, stødi og god,

og får du det te sjøl om du frys,

så får du sjå verden i all slags lys.


Lyse det e trea sin dusør,

en gave dem får for alt det dem gjør.

Trea dem står der og trea dem sjer

på alt det dem får, og vet: Itjnå e ber.


Furumor

Vi har forflyttet oss til østsiden av toppen. Med utsikt til Høydalskammen. Det ser ut som om sola står opp over Sverige når en er på Høydalskammen en tidlig morgen. Sjøl om Gråhåmmårn, Kvitberget og marka rundt er magisk, går fortsatt sola ned i vest og da er det Skjennhåmmårn som får det siste streifet av sola for Løkkenbøggen å nyte en sensommerdag.


På Kvitberget står selveste Furumor med sine to små forran seg. Det er her et av de vakreste dikt jeg har hørt framført har sitt opphav. Som far og mor har vi selv sett våre barn vokse opp under trygge vinger før de etter hvert har forlatt eller er i ferd med å forlate redet å komme seg ut i verden.


Furumor står oppå berget og gret,

for live e itj det enklast ho vet.

Som mødre flest så vil ho sjå,

og følg litt me på all sine små.


Ho gjør sånn som mødre, ho kan itj stopp.

Ho før dem fram og løfte dem opp.

Så bynne sorga som itj e te å bær:

Ho veit itj korr det bli tå dem når dem fær.


Ho felle konglan, dem trille ivei

og konglan me frøan bli bort i en fei.

Først gång ho såg det, da fikk ho rent sjokk:

Dem datt utfor stupe i følje og flokk.


Kan hende me dem. Ka vil skje no.

Gjennom såmmår og haust så står ho der ho.

Men svare, det kjem itj, dem vart bærre bort.

Ho tenke på ka ho andsles kunn gjort.


Ho kjenne den iskalde vind ifrå nord,

og ho ty det e tøft det å vårrå mor.

Ho gret sæ gjennom vinter og vår

og tia gikk, men den lega itj sår.


Det fans ingen varme, ho kunn bærre frys

og fant itjnå glede i vårsol og lys.

Så merka ho brått: Ho stod litt i ly.

Den følelsa kjent ho va hærli og ny.


Ho kika sæ rundt, ho kunn itj forstå

kor alt det her nye kunn kåmmå ifrå.

Men lengst utpå berget der stod det to fine.

Ho strekt fram ei gren og ropt: "Ongan mine."


Tenk for ei glede da ho såg dem der.

Helt utpå stupe, men likvæl så nær.

Ho såg dem va sterk, ho såg dem va god,

Ho såg dem hadd rotfeste der dem stod.


Så vart det fest oppå berget det blå,

og ongan fortælt om alt det dem kunn sjå.

Ungtrea står no fræmst frampå stupe,

og fortæle om alt som dem sjer nedi djupe.


Ette 200 år på et vindfullt berg

trur æ ho furumor faktisk kunn sverg

på at ho haur suse frå sønnavind,

men no haur ho songen fra ongan sin.


For innunder berge der står det et kor

tå høgreste tre og søng: "Mor, kjære mor."

Kan du forstå kolles lykke ho kjent

da ho haur songen som va sånn omtrent:


"Vi står i ly, vi, for vær og for vind.

Høgt opp hos dæ, mor, e jorda så skrinn,

vi står me røttern i næringsrik jord.

Takk for at du sendt oss hit, kjære mor".


Diktene er gjengitt med tillatelse fra forfatteren i samråd med forlaget.



Comentários


bottom of page